Plutselig en helg fikk vi mulighet til å dra på tur uten barn. Hvor skal man dra? Høye fjell? Langt og tungt? Neida, padleren trakk det lengste strået, og vi fant ut at vi skulle se oss om i nytt farvann: Smøla. Værmeldinga var ikke den beste, men vi fant ut at vi skulle dra uansett.

Fredag ettermiddag kjørte vi ut til Smøla og parkerte ved Dyrnes. Til en gangs forandring skulle vi padle glassfiberkajakkene og ikke doblingene. Vi som er vant til å ha allverdens lastekapasitet i doblingene kunne nok fått noen utfordringer med lastinga, men det gikk bra. Det var ikke fritt for at vi også var litt nervøse for stabiliteten. I doblingene kan vi lett stå oppreist å padle og gå att og fram på dekk, mens Sibiren har vært oppned ufrivillig ved flere anledninger.

Sikkerhetsutstyr må være med

Det var godt med vind, så vi padla ganske fort ut til ei øy som het Monsøya der vi etter litt leting fant noe som kunne kalles en leirplass. Vi er blitt utrolig bortskjemt med alle de fine leirplassene ved strendene på Helgelandskysten, og noe slikt har vi ikke i nærheten av  rundt om i Trøndelag. Teltplassen vi fant kommer nok ikke ikke høyt på lista over gode teltplasser.

Smilet gjenspeiler ikke søvnkvaliteten på en så humpete og skrå leirplass

Som vanlig når vi er på tur er det viktig med mat. Den første kvelden var det dog Real turmat som sto på programmet. Vannet til denne kokte vi i Kelly kettlen. Denne gangen fant vi ut at vi skulle prøve å fyre den med det vi fant rundt omkring. Vi samla sammen så mye tørr lyng som vi trodde skulle være nødvendig og fyrte opp.

Vi fyrer opp med tørr lyng

Lyngen brant godt den så vannet kokte etter forbausende kort tid. Det er store muligheter til å gå inn i Indianerrollen og perfeksjonere bruk av røyksignaler samtidig.

På lørdag morgen målte vi 14 m/s i snitt og 18 m/s i kastene på toppen av den lille øya, men fant ut at Veiholmen fremdeles var ett fint mål for dagen. Med kart, kompass og GPS ville det gå helt fint å navigere ut dit. I tillegg ville vi blåse på moloen dersom det skulle skje en velt og vi ikke kom oss opp igjen. Etter å ha pakka sammen leiren på rekordtid var vi klare for å legge ivei utover.

Oppe på kanten der var leirplassen

Det blåste såpass at vi brukte kun en drøy time på å padle ut til Veiholmen.

Etter at vi hadde kommet oss gjennom moloen og inn i smulere farvann dukka bebyggelsen på Veiholmen opp.

Snart på land

Vi hadde hørt mye om Veiholmen på forhånd, og det meste stemte godt. Plutselig, midt i havet på en liten øy er det kjempemange hus som står tett i tett. Vi fant oss ei flytebrygge og fikk løfta kajakkene på land. Der gikk vi oss en tur og fant ut at nesten alle husene hadde navn. Noen fant navnene mer treffende enn andre.

Treffende?

En kaffebar fant vi også der ute, og plutselig var det noen som sa hei er dere her? Da var det kjentfolk inne på kaffebaren. Vel ute av kaffebaren var det plutselig hei er dere her enda en gang. Da traff vi kjente som tilfeldigvis bodde i huset der brygga vi hadde kommet oss på land hørte til. De kunne fortelle at de hadde 16 senger helt alene, så hvis vi ikke absolutt måtte bo i telt ei natt til var det nok mulig å ta losji der for natta. Været og erfaringer med teltplasser i nærheten gjorde det til ett lett valg å takke ja til.

Siden planen var å lage middag ute på Cobben valgte vi å lage middag på verandaen. Menyen var dadler i bacon og diverse grønnsaker. Vi hadde opprinnelig tenkt å fiske på turen innover, men i såpass vind og bølger var det ikke akkurat matauk vi hadde i tankene.

Dadler med bacon på Cobb

mmmmmmmmm

Siden vi nesten alltid stoler på yr.no stilte vi vekkeklokka og la oss til å sove i de gode sengene. Etter en kjapp frokost og pakking av kajakker var vi igjen på vei, nok en gang med det været yr hadde meldt. Vindstille denne gangen.

Uten vinden i ryggen tok det dobbelt så lang tid å padle tilbake til Dyrnes og bilen, men det har da ingenting å si så lenge været er fint og utsikten er så flott!!

Vakkert