Ekspedisjon Blåfjell.

Etter å ha snakket om hvordan vi skulle få med oss en eller flere av de små opp på Blåfjell (Innerdalstårnet), fant vi i vår ut at det var flere kjente som hadde syslet med samme tanken. Gamle kjente fra Lillehammer har også ferieplaner med pappa og barn, siden de også må vente på mammas ferie, så i år bød endelig muligheten for toppstøt seg.

Første syn av tårnet denne gangen

Første syn av tårnet denne gangen

Etter at farmor så et program på tv om Renndølsetra i Innerdalen har de to små vår vært på besøk på setra nesten hvert år de siste 6 årene. Dog i ymse konstellasjoner, farmor-pappa-onkel, farmor-mamma-pappa, farmor uten mamma og pappa. I år var farmor der alene, så da ble det bare pappa, men Lillehammerbærtene var  ingen dårlig erstatning.

Etter å ha sjekket Yr.no som vanlig fant vi endelig et værvarsel som tilsa at det skulle være mulig å få med seg 5 barn på toppen av tårnet. Siden en familie kom fra nordvestfra og en familie sørøstfra fant vi ut at det enkleste var å møtes på Renndølsetra. Siden dette var muligheten for besøk på setra tok vi likså godt ei overnatting mens vi ventet på reisefølget.

De første stigningene

De første stigningene

Vegen innover dalen virker heldigvis kortere for hver gang i takt med at beina blir lengre. Det hjelper også godt på motivasjonen at en vet hva belønninga for å komme fram er. Vaflene på Renndølssetra er viden kjent, og med egenprodusert rømme og solbærsyltetøy blir veien fram lett å motivere seg for.

Store vaffelhjerter med rømme og syltetøy

Store vaffelhjerter med rømme og syltetøy

Reisefølget vårt hadde overnatta i Sunndalen og hadde også hørt om vaflene, så de var kjapt oppe  på setra. Etter nok en runde med vafler var vi klare for den første delen av ekspedisjonen vår. Vi hadde valgt å dele opp turen slik at vi gikk opp til Storvatnet i Giklingdalen og satte opp telt der for å spre høydemeterne utover flere dager.

Tunge bører i mars

Tunge bører

Turen innover den fantastiske Innerdalen starter flatt og fint, men etterhvert blir det ganske så bratt oppover lia mot platået der vi hadde planlagt å sette opp teltene. Våre små har tatt turen opp tidligere så de var kjente. Pappaene hadde også tatt turen tidligere, dog med en brattere variant av oppstigninga til tårnet. Etter at de første stigningene var unnagjort åpenbarte ett fantstisk skue seg.

Der oppe!!!

Der oppe!!!

Innerdalen er kjent for at det ofte ligger tåke rundt fjellet, men at den letter utover dagen. Etter at vi hadde slått opp leiren vår hørte vi plustelig stemmer fra fjellet!! Var det blånissene som hadde våknet tro? Kikkertene ble tatt frem og fjellet ble nøye studert, men vi så ingenting oppe i skyene som kom og gikk, så det var nok nissene som ønsket oss velkommen. Dagen for toppstøtet var den klareste dagen på lenge så alt lå til rette for en flott tur. Siden det er ganske høyt og bratt hadde vi bestemt at vi skulle ha med oss klatreutstyr slik at vi kunne sikre oss oppe mot toppen. Det er mulig å gå opp uten å bruke klatreutstyr, men med 5 barn på tur mener vi at det sikreste er å ta i bruk tauet. Det gjør at vi har litt større marginer dersom noe skulle skli, og også en ekstra sikkerhet for de som kanskje syntes det var litt skummelt.

Klatrere i fjellet

Klatrere i fjellet

Etter masse klyving, fruktkarameller, sjokolade og mat kom vi endelig på toppen, til en fantastisk utsikt over Trollheimen. Siden været var så fint hadde vi god tid til å nyte både utsikten og selskapet fra de andre som hadde tatt turen opp sammen med oss.

Klare for retur

Klare for retur

På turen ned igjen var vi også glade for at vi hadde teltene som mål og ikke parkeringsplassen. Å gå nedover i fjellet er nesten like tungt som å gå oppover.

Nedtur?

Nedtur? Åneida.

Vel nede ved teltene igjen viste det seg at det var mye futt igjen i de små beina så de løp rundt og koste seg, badet i det kalde vannet gjorde de også. Pappaene synes de hadde hatt en bra tur, så de koste seg godt med kaffekoppen og kikket tilbake på dagens mål. Tid til litt mimring ble det også, husker du da vi var der oppe sist? Der var det……..

 

 

Middagsskitur

Allerede i oktober hadde vi ski på beina. Men så forsvant snøen, og nå har vi venta i hele år på å få tilbake skiføret. Tidlig i denne uka startet det endelig å snø slik at forvetningene om strålende skiføre økte i takt med snømengdene.

Første forsøk med snøbrett

Første forsøk med snøbrett

Og så var det middagsthermosene da, som trenger en ny runde med ros. I det siste har de fått en ny rennesanse etter at det kom dalene tovede votter hvor thermosen passer nedi. Vi har tidligere servert mye grøt i disse, men pasta er vel så bra og holder varmen perfekt. Åpne lokket, spis maten og sett på lokket når du er mett. Ikke noe grisete tallerkner å ta med hjem. Som alltid glemte vi noe – denne gangen sleiva til å spise ut av den store thermosen. Men speiderman’en min lar seg jo ikke stoppe av at kjerringa ikke tar med spisebestikk. Det kan spises både med grillpinne og andre pinner.

Bålbrennere som vi har blitt var det tid for å fyre bål. Samtidig som bålet ble tent og det godgjorde seg ble området rundt grundig rekognosert i skumringa, slik at vi ble klare til det ble skikkelig mørkt.

Kveldstur på ski med middag

Middag i grillhytta

Den geniale middagsthermospastaen ble etterfult av vår nye standarddessert, stekt Banan fylt med sjokolade, denne gangen var det også Marshmallows i tillegg.

Etter middagen var det igjen tid for skileik, kuleløyper får en ny dimensjon i mørket. For enkelte var det ikke nok å skru av hodelykta, de måtte også lukke igjen øynene. Det er nok for de aller mest interesserte, men du hvor «fett» det kan være gitt.

Felles konklusjon: koselig og artig og absolutt gjentagbart!

På tur til Surtninssue med sutrehuer og sutrejakke

Midt i september var vi på Fjellfilmfestivalen på Gjendesheim. Siden det har blitt en trend i familien å komme seg på 2000 meters topper kunne jo ikke mor være dårligere enn eldstemann når sjansen byr seg. Vi fant en tur i programmet som gikk til en 2000 meter topp, Surtningssue på 2368 meter. Vi begynte å ane ugler i mosen da det var oppmøte på kaia klokka halv åtte, om at her var det kanskje en lang tur på ferde, og joda, turen til Surtninssue er estimert til 11-13 timer.

Ombord på Gjendine

Nesten helt våkne og litt spente satte vi oss til rette på Gjendine over Gjende mot Memurubu. Det var fler enn oss som lurte litt på hva vi hadde begitt oss ut på.

Vel framme på Memurubu var det samling og presentasjon av gruppa inkludert: «jeg er kajakkpadler og har allerede døpt turen Sutrehue»… for hva gjør egentlig en turpadler på bratte fjell? Heldigvis viser det seg at hvis du bor på en ås og sykler ned og opp på vei til og fra jobb blir det litt grunnlag ‘lell.

Samling av gruppa

Etter en kort presentasjon av deltagere og turledere bar det oppover lia. Vi skjønte at det kom til å bli langt når vi så på kartet at det var nesten 1400 høydemeter å gå, men med den utsikten det er i den norske fjellheimen går det nesten av seg selv.

Utsikt mot Gjende og Knutshø i bakgrunnen

Etter ei stund kom vi opp i snøen og vinden vi hadde kjent nede ved Gjendesheim kom tilbake, så vi var fornøyde da vi fant en plass å spise litt mat som var i le. Der kunne en av turlederne fortelle at han hadde ei ekstra dunjakke hvis noen ble kalde, den fikk fort tilnavnet sutrejakka. Jo nærmere toppen vi kom jo mer blåste det, og kandidatene til sutrejakka ble flere. Endelig på toppen var det bare å få tatt de obligatoriske toppbildene og snu for å komme seg ned igjen.

Vindfullt på toppen – neste gang – HUSK BRILLER!!!

Til flere andre – HUSK BRILLER!

Etter at vi hadde snudd og kommet oss ned i le begynte ei av deltagerne og snakke om at hun var litt kald, og med ordet sutring kom jakka raskt ut av sekken.

Gul sutrejakke

Det komiske var at det var den blideste jenta som endte opp med jakka. Etter at vi kom oss ned i le og hadde kontroll på tida til båten var det tid for dagens siste rast, der turlederne overrasket med Fyrstekake med advarsel: for å unngå skuffelse så spis kjøpt fyrstekake KUN på tur.

Kakefest i fjellheimen

Midt i all kosen var det noen som begynte å sutre om ett eller annet og ble tilbudt jakka… som satte en effektiv stopper for det! Det viser seg at potensielt vonde knær synes det er best med raske, lette steg, og det ble spredning i gruppa. Turpadleren klarte seg forbausende bra til den siste nedoverbakken. Da tok småjoggingen ned fjellet overhånd på lårmusklene.  Enkelte kom på at de serverte øl på Memurubu, og andre begynte å kjenne på kroppen at det hadde vært en lang dag i fjellet. Enkelte kom også på at de huska fra gamle tider at topptur egentlig er best på ski, for da trenger vi ikke å gå ned igjen også.

Helt baki der var vi

Endelig tilbake på Gjendesheim bar det rett i matsalen og en velfortjent middag før det ble foredrag og filmer til seine kvelden. Vi hadde håpet å få med oss foredrag av Sigrid Henjum om turmat, men det rakk vi ikke. Det vi rakk, var å treffe på de som har inspirert oss til å lage denne bloggen, nemlig Mikkel og Becky fra Villglede.no. Enda hyggeligere var det jo da at Mikkel vant amatørfilmkonkurransen med filmen fra Gautefall som gjorde at vi oppdaget Villglede på nett.

(Søndag var vond, mandag var værre…. det var genuint bekymrede miner blandt kollegaer som lurte på om det var en alvorlig ryggskade på gang med det bevegelsesmønsteret som ble benyttet. Lurer på om vi skal begynne å legge inn litt flere gåturer i repertoaret vårt)

Pølsegrillepadletur

Kajakkene på Årnes med Torvika i bakgrunnen

Første mai skinte sola igjen så da var det ut med kajakkene for å padle over Surnadalsfjorden fra Torvika til Årnes for å grille pølser.

Fjorden var stille og rolig og uten vind så da var det fin padling i en halv times tid.

Padlere med Årnes i bakgrunnen

Vi satsa på at det var greit å tenne bål på stranda selv om det var litt etter 15. april. God og mager kjøttpølse passer fint på bål, har vi kajakk får vi lett med ei rist også.

Pølser på bål

Etter maten er det alltid tid til en leik, noen fant ut at det ville være fint med en snegleåker i sjøen, og da er det kjekt å ha en ny fin rød tørrdrakt.

Snegleåker

Det ble også observert krabber i området så da måtte alle kluter settes til for å få fisket noen, men med strammesnora i vesten som snøre var det lite fangst å få.

Krabbefiskere

Nå har vi funnet ut at det er en del nye ting som også må være standardutstyr på padletur:

  • Bøtte
  • Spade
  • «Akvarium»
  • Krabbefiskesnøre

Utnytt været! – en bølgesafari i vest

Det er lett å kikke ut av vinduet og ønske at været skulle vært bedre. En annen innstilling man kan ha er å tenke – hva kan jeg gjøre ute i dag som gjør at været vil komme best til sin rett? Er det masse regn i dagesvis så er kanskje den lille bekken padlebar? Er det tåke kan man leke lommelyktgjemsel, eller kanskje walkie-talkie gjemsel? Er det iskaldt har helt sikkert noen av småvannene fått is. Er dagene korte og mørke kan man ta med hodelykter og lage refleksløype, eller middag på et stort bål. Man kan klatre opp på en høyde og se hvor vakker byen er, badet i julelys. Det er alltid dårligst vær innenfra. Alltid.

Ingenting er bedre enn å ha venner som deler denne innstillingen. På besøk hos dem på det flotte vestland kom forslaget om å omfavne «Berit»: Vi drar på tur ut i havgapet og tar det hele i øyensyn! En bølgesafari! Og hvilket syn som ventet oss! Majestetiske skumfontener som sprutet titalls meter opp når store bølger knuste mot skjær og fjellsider. Fjell som buldret under bølgenes kraft og vind så sterk at du kunne lene deg mot den. Barn som ble dyttet bortover og måtte legge seg ned for å få en pause. Åpne munnen og du trengte nesten ikke puste, det skjedde automatisk.  En koselig lokal bryggekro med utsikt mot været og gode kaker toppet det hele. Å, det er herlig å leve i allslags vær!

HERLIG Å LEVE: Det er i storm man kjenner seg virkelig levende