Etter å ha snakket om hvordan vi skulle få med oss en eller flere av de små opp på Blåfjell (Innerdalstårnet), fant vi i vår ut at det var flere kjente som hadde syslet med samme tanken. Gamle kjente fra Lillehammer har også ferieplaner med pappa og barn, siden de også må vente på mammas ferie, så i år bød endelig muligheten for toppstøt seg.
Første syn av tårnet denne gangen
Etter at farmor så et program på tv om Renndølsetra i Innerdalen har de to små vår vært på besøk på setra nesten hvert år de siste 6 årene. Dog i ymse konstellasjoner, farmor-pappa-onkel, farmor-mamma-pappa, farmor uten mamma og pappa. I år var farmor der alene, så da ble det bare pappa, men Lillehammerbærtene var ingen dårlig erstatning.
Etter å ha sjekket Yr.no som vanlig fant vi endelig et værvarsel som tilsa at det skulle være mulig å få med seg 5 barn på toppen av tårnet. Siden en familie kom fra nordvestfra og en familie sørøstfra fant vi ut at det enkleste var å møtes på Renndølsetra. Siden dette var muligheten for besøk på setra tok vi likså godt ei overnatting mens vi ventet på reisefølget.
De første stigningene
Vegen innover dalen virker heldigvis kortere for hver gang i takt med at beina blir lengre. Det hjelper også godt på motivasjonen at en vet hva belønninga for å komme fram er. Vaflene på Renndølssetra er viden kjent, og med egenprodusert rømme og solbærsyltetøy blir veien fram lett å motivere seg for.
Store vaffelhjerter med rømme og syltetøy
Reisefølget vårt hadde overnatta i Sunndalen og hadde også hørt om vaflene, så de var kjapt oppe på setra. Etter nok en runde med vafler var vi klare for den første delen av ekspedisjonen vår. Vi hadde valgt å dele opp turen slik at vi gikk opp til Storvatnet i Giklingdalen og satte opp telt der for å spre høydemeterne utover flere dager.
Tunge bører
Turen innover den fantastiske Innerdalen starter flatt og fint, men etterhvert blir det ganske så bratt oppover lia mot platået der vi hadde planlagt å sette opp teltene. Våre små har tatt turen opp tidligere så de var kjente. Pappaene hadde også tatt turen tidligere, dog med en brattere variant av oppstigninga til tårnet. Etter at de første stigningene var unnagjort åpenbarte ett fantstisk skue seg.
Der oppe!!!
Innerdalen er kjent for at det ofte ligger tåke rundt fjellet, men at den letter utover dagen. Etter at vi hadde slått opp leiren vår hørte vi plustelig stemmer fra fjellet!! Var det blånissene som hadde våknet tro? Kikkertene ble tatt frem og fjellet ble nøye studert, men vi så ingenting oppe i skyene som kom og gikk, så det var nok nissene som ønsket oss velkommen. Dagen for toppstøtet var den klareste dagen på lenge så alt lå til rette for en flott tur. Siden det er ganske høyt og bratt hadde vi bestemt at vi skulle ha med oss klatreutstyr slik at vi kunne sikre oss oppe mot toppen. Det er mulig å gå opp uten å bruke klatreutstyr, men med 5 barn på tur mener vi at det sikreste er å ta i bruk tauet. Det gjør at vi har litt større marginer dersom noe skulle skli, og også en ekstra sikkerhet for de som kanskje syntes det var litt skummelt.
Klatrere i fjellet
Etter masse klyving, fruktkarameller, sjokolade og mat kom vi endelig på toppen, til en fantastisk utsikt over Trollheimen. Siden været var så fint hadde vi god tid til å nyte både utsikten og selskapet fra de andre som hadde tatt turen opp sammen med oss.
Klare for retur
På turen ned igjen var vi også glade for at vi hadde teltene som mål og ikke parkeringsplassen. Å gå nedover i fjellet er nesten like tungt som å gå oppover.
Nedtur? Åneida.
Vel nede ved teltene igjen viste det seg at det var mye futt igjen i de små beina så de løp rundt og koste seg, badet i det kalde vannet gjorde de også. Pappaene synes de hadde hatt en bra tur, så de koste seg godt med kaffekoppen og kikket tilbake på dagens mål. Tid til litt mimring ble det også, husker du da vi var der oppe sist? Der var det……..
